I skapelseshistorien i 1. Mosebok
brukes ordet bara (בָּרָא), å skape, kun tre ganger:
1) Når Gud skaper himmel og jord
(dvs. universet).
2) Når Gud skaper de store sjødyrene
på den 5. skapelsesdagen.
3) Når Gud skaper mennesket i sitt
eget bilde på den 6. skapelsesdagen.
Om alt det andre som blir til, ser
vi at Gud kaller ting til væren – «Det skal bli lys…», «Det skal bli en
hvelving midt i vannet…», «Vannet skal samle seg…», «Jorden skal bli grønn…»,
Det skal bli lys på himmelvhvelvingen…», «Vannet skal myldre….», «Jorden skal
bære fram alle slags levende skapninger…» - men Han skaper kun tre ganger, og hver gang brukes ordet her om skapelse fra
intet. Først skaper Han livløst matiere, deretter de første bevisste
livsformer, og til slutt mennesket, som ikke bare har bevissthet, men en
udødelig sjel. Når Gud skaper her er det
ikke noe eksisterende som blir omformet, men noe helt nytt som blir til.
Mennesket kan lage, men ikke skape på denne måten.
Dette noe å tenke på når vi i våre
daglige bønner f.eks. leser Salme 50 (51)[1] og
sier «Skap i meg et rent hjerte, Gud»
(Lev tahor bara li Elohim).
Intet ord i Skriften er tilfeldig.
Derfor sier Kristus at «ikke den minste
bokstav eller en eneste tøddel» i loven skal endres før dens oppfyllelse
(Matteus 5, 18). Når vi ber fra Skriften, er det ikke bare vi som taler til
Gud, men Gud som taler til oss, og vi burde grunne over hvert ord, både for å
forstå hva det er vi ber om, og hva det er Gud sier til oss.
[1] Salmen leses under
Midnattstimen, Matutin, Ters og Kompletoriet hver dag. Presten ber den også
under Den guddommelige liturgi.
No comments:
Post a Comment