Tuesday 6 December 2016

Hl Nikolai


Den 6. desember feirer Kirken minnet til Hellige Nikolai, biskop av Myra i Lykia. Vi vet relativt lite om hans liv og har heller ikke tilgang til hans prekener eller andre ting han muligens skrev. Allikevel er han en av Kirkens høyest elskede helgener. Han er, for eksempel, den eneste ekstrabibelske helgenen som minnes ukentlig i Kirkens liturgiske tekster (hver torsdag minnes han sammen med de tolv Apostlene), og etter russisk lokalskikk feires også hans fødselsdag (Kirken feirer offisiellt kun tre fødselsdager – Kristi, Jomfru Marias og Døperen Johannes’).

For noen år siden kom jeg til å spørre en munk om dette: hvorfor setter vi noen så høyt som vi vet så lite om? Svaret jeg fikk var, «Spør ham sjøl, så får du svar.» Hl. Nikolai er en helgen som, ved Guds nåde, svarer. Det er gitt ham av Gud å handle i livet til dem som ber om hans forbønner. Vi blir altså ikke kjent med ham gjennom hagiografier og prekener, men ved personlige erfaringer av ham som en bærer av Guds nåde, vår venn og hjelper. Han er ikke høyt elsket bare på grunn av sin fortid, men fordi han står oss så nær i nåtid.


Vil du lære ham å kjenne, er det bare å spørre!

Sunday 30 October 2016

Det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille

Så er de da ikke lenger to, men én kropp.  Derfor, det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille - Mark 10, 8-9


Vår Herre snakker her om ekteskapet, men det samme gjelder også Kirkens medlemmer. Gud har sammenføyd oss ved dåpen, og ved deltakelsen av Kristi Legeme og Blod i Nattverden har vi alle blitt del av samme ene Kropp. Derfor skal intet menneske våge å skille Kirkens medlemmer fra hverandre ved partipolitikk, nasjonalisme, rasisme, verdslige ideer om tilhørighet og identitet, osv. Slikt er ikke bare upassende i kirkelig sammenheng, men synd.

Saturday 29 October 2016

Den rike mannen og Lasarus

Denne søndagen hører vi lignelsen om den rike mannen og Lasarus (Lukas 16, 19-31). Jeg har oversatt til norsk en kort preken over denne lignelsen jeg ga på gresk i fjor:

Αυτή η παραβολή, αγαπητοί μου αδελφοί, σαν όλες τις παραβολές του Κυρίου, έχει πάρα πολλά νοήματα – ηθικά, προφητικά και θεολογικά. Μιλάει τόσο για την εσωτερική πνευματική μας ζωή όσο και για τις εξωτερικές μας πράξεις. Τώρα όμως, θα ήθελα απλώς να θέσω δύο ερωτήματα: Ποια ήταν η αμαρτία του πλουσίου που είχε ως αποτέλεσμα να πάει στον Άδη, και ποια ή αρετή του Λαζάρου που τον οδήγησε στον παράδεισο μαζί με τον Αβραάμ μετά το θάνατο;  
Η απάντηση μας βρίσκεται λοιπόν στην αρχή της παραβολής. Από την μία έχουμε τον πλούσιο που είναι ανώνυμος, ενώ από την άλλη έχουμε το φτωχό ο οποίος ονομάζεται Λάζαρος. Το όνομα αυτό, που σημαίνει “Ο Θεός είναι η βοήθειά μου’’, δεν δόθηκε τυχαία από τον Κύριο, αλλά σκοπός ήταν να υπογραμμίσει την ουσία της παραβολής. 
Ο Λάζαρος δεν σώθηκε μόνο γιατί ήταν φτωχός, αλλά σώθηκε, όπως καταλαβαίνουμε και από το όνομά του, γιατί αντιλήφθηκε μέσα στις δυσκολίες του ότι ο μόνος βοηθός του, η μόνη του ελπίδα, η μόνη του ανακούφιση ήταν ο Θεός.  
Ο πλούσιος λοιπόν, δεν χάθηκε απλώς γιατί ήταν άνθρωπος με πολλά λεφτά, αλλά λόγω της έλλειψης συμπόνιας και συμπαράστασης στον πλησίον του, η οποία ήταν αποτέλεσμα μιας ζωής βασισμένης πάνω στα πάθη και την ηδονή, και όχι στον Θεό. Παρόλο που έβλεπε τον Λάζαρο κάθε μέρα εκεί, έξω από την πόρτα του, να υποφέρει και να πεινά ήταν σαν να μην τον έβλεπε. Ήταν εντελώς αδιάφορος για την άσχημη κατάσταση στην οποία βρισκόταν. 
Δια της κακής χρήσεως του πλούτου του, δια της φιλαυτίας του, έχασε ο πλούσιος την ικανότητα να γνωρίζει την ύπαρξη του άλλου. Σαν να υπήρχε ένα χάσμα μεταξύ εκείνου και του διπλανού του. Και αυτό το χάσμα της φιλαυτίας φέρει ο πλούσιος μαζί του στην αιωνιότητα.  
Εκεί στον Άδη, είδε ο πλούσιος τον Λάζαρο που ήταν στον παράδεισο, όπως τον έβλεπε καθημερινά έξω από την πόρτα του. Αλλά δεν μπορούσε να πάει εκεί, ούτε και να έρθει κανένας από εκεί κοντά του, γιατί όπως του εξήγησε ο Αβραάμ, “μεταξὺ ἡμῶν καὶ ὑμῶν χάσμα μέγα ἐστήρικται.” Όταν ήταν ακόμα στη ζωή, αυτό το χάσμα που δημιούργησε ο ίδιος μεταξύ του εαυτού του και του Λαζάρου, θα μπορούσε να γεφυρωθεί με την μετάνοια. Αλλά τώρα, μετά το θάνατο, έχει στερεωθεί στην αιωνιότητα.  
Αυτό είναι ο θάνατος – αυτή η διαχώριση. Ο σωματικός θάνατος είναι η διάλυση της ψυχής από το σώμα, και ο πνευματικός θάνατος η διαχώριση μας από τον Θεό και τους αδελφούς μας. Η απομόνωση αυτή είναι τα βάσανα της κολάσεως. 
Η σωτηρία, από την άλλη πλευρά, είναι η ζωή. Είναι η ένωση μας με τον Θεό και με τους αδερφούς μας. Είναι η ανάσταση που ενώνει ξανά την ψυχή μας με το σώμα. 
Μακάρι να μας ανοίξει ο Θεός τα μάτια μας να δούμε τον πλησίον μας στην ανάγκη του και να κλείσουμε αυτό το χάσμα που έχουμε δημιουργήσει μεταξύ μας, ούτως ώστε να μην μας ακολουθήσει στην αιωνιότητα όταν θα έρθει και η δική μας ώρα να φύγουμε από αυτό τον κόσμο, αλλά να βρούμε και εμείς ανάπαυση εν κόλποις Αβραάμ. 
Αμήν. 
Norsk oversettelse:
Denne lignelsen, mine kjære søsken, som med alle Herrens lignelser, har mange betydninger – etiske, praktiske og teologiske. Den taler både om vårt indre åndelige liv, og om våre utvendige gjerninger. Men her ønsker jeg bare å stille to spørsmål: Hva var synden til den rike mannen som førte til at han havnet i dødsriket, og hva var dyden til Lasarus som etter døden førte ham til paradis sammen med Abraham? 
Svaret finner vi i begynnelsen av lignelsen. På den ene hånd ser vi den rike mannen som er anonym, mens vi på den andre ser den fattige som heter Lasarus. Dette navnet, som betyr «Gud er min hjelp», ble ikke gitt ham av Herren tilfeldig, men for å understreke lignelsens betydning. 
Lasarus ble ikke frelst bare fordi han var fattig, men, som vi forstår også fra navnet hans, fordi han utifra sine vansker forsto at Gud var hans eneste hjelp, hans eneste håp, hans eneste trøst. 
Den rike mannen, derimot, gikk ikke tapt fordi han hadde mye penger, men på grunn av hans mangel på medfølelse og sympati for sin neste, som var en følge av et liv basert på lidenskaper og nytelse, og ikke på Gud. Til tross for at han hver dag så Lasarus utenfor sin dør i smerte og sult, var det som om han ikke så ham. Han var fullstendig likegyldig ovenfor den forferdelige tilstanden han befant seg i. 
Ved misbruk av sin rikdom, ved sin egoisme, hadde den rike mannen mistet evnet til å kjenne den andres eksistens. Det var som om det var en dyp kløft mellom han og sin neste. Og denne egoismens kløft bærer den rike mannen med seg inn i evigheten. 
Fra dødsriket ser den rike mannen Lasraus som var i paradis, slik han hadde sett ham hver dan utenfor sin dør. Men han kunne ikke komme seg dit, og heller ikke kunne en derifra nærme seg ham, fordi, slik Abraham forklarte, «det er lagt en dyp kløft mellom oss og dere.» Når han fortsatt var i live, kunne denne kløften som han selv hadde lagt mellom seg og Lasarus ha blitt lukket ved omvendelsen. Men nå, etter døden, hadde den blitt eviggjort. 
Dette er døden – denne separasjonen. Kjødelig død er sjelens atskillelse fra legemet, og åndelig død består av vår separasjon fra Gud og våre søsken. Denne isolasjonen utgjør helvetes pine. 
Frelsen, på andre hånd, er livet. Det er vår forenelse med Gud og våre søsken. Det er oppstandelsen som igjen forener vår sjel med vårt legeme. 
Måtte Herren åpne våre øyne så vi kan se vår neste i sin nød og lukke kløften vi har lagt mellom oss, slik at den ikke følger oss inn i evigheten når det også er vår tid til å forlate denne verden, men så vi også finner hvile i Abrahams fang. 
Amen.

Monday 24 October 2016

En hellig uke i oktober

Den 26. oktober feirer vi minnet til den hellige stormartyren Demetrios av Thessaloniki, som ga sitt liv for Kristus i begynnelsen av det 4. århundre. Den hellige kalles også Myrovlites, den som strømmer frem myrra, på grunn av myrraen som på mirakuløst vis kommer frem fra hans relikvier også i dag. De som besøker graven hans i Demetrios-katedralen i Thessaloniki vil med en gang kjenne en velduft komme fra denne myrraen. som regelmessig samles av katedralens prester og deles ut til pilegrimer.


Kirkens troende er vant med slike hverdagsundere, som er et tegn på Guds stadige nærvær blant sitt folk, men feiringen av Hl. Demetrios er allikevel helt egenartet blant lokale tradisjoner. Det er den eneste helgenfeiringen som innledes med en «hellig uke», som speiler uken før Påske. Hymner til ære for den hellige er skrevet til de samme kjente melodiene som brukes til Påskeuken. Den 19. oktober brukes melodier fra Hellige Mandag, den 20. oktober melodier fra Hellige Tirsdag, osv. helt fram til den 25. oktober da vi kjenner igjen melodiene fra Påskeaften.


Den kjente liturgisten Johannes Fountoulis har skrevet et interessant stykke på gresk om denne lokaltradisjonen for dem som ønsker å vite mer: ἅγιος Δημήτριος ( «μεγάλη ἐβδομάδα» τοῦ Ἁγίου στην Βυζαντινή Θεσσαλονίκη).

Sunday 23 October 2016

Hvert ord teller


I skapelseshistorien i 1. Mosebok brukes ordet bara (בָּרָא), å skape, kun tre ganger:

1)      Når Gud skaper himmel og jord (dvs. universet).
2)      Når Gud skaper de store sjødyrene på den 5. skapelsesdagen.
3)      Når Gud skaper mennesket i sitt eget bilde på den 6. skapelsesdagen.

Om alt det andre som blir til, ser vi at Gud kaller ting til væren – «Det skal bli lys…», «Det skal bli en hvelving midt i vannet…», «Vannet skal samle seg…», «Jorden skal bli grønn…», Det skal bli lys på himmelvhvelvingen…», «Vannet skal myldre….», «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger…» - men Han skaper kun tre ganger, og hver gang brukes ordet her om skapelse fra intet. Først skaper Han livløst matiere, deretter de første bevisste livsformer, og til slutt mennesket, som ikke bare har bevissthet, men en udødelig sjel. Når Gud skaper her er det ikke noe eksisterende som blir omformet, men noe helt nytt som blir til. Mennesket kan lage, men ikke skape på denne måten.

Dette noe å tenke på når vi i våre daglige bønner f.eks. leser Salme 50 (51)[1] og sier «Skap i meg et rent hjerte, Gud» (Lev tahor bara li Elohim). 

Intet ord i Skriften er tilfeldig. Derfor sier Kristus at «ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel» i loven skal endres før dens oppfyllelse (Matteus 5, 18). Når vi ber fra Skriften, er det ikke bare vi som taler til Gud, men Gud som taler til oss, og vi burde grunne over hvert ord, både for å forstå hva det er vi ber om, og hva det er Gud sier til oss.



[1] Salmen leses under Midnattstimen, Matutin, Ters og Kompletoriet hver dag. Presten ber den også under Den guddommelige liturgi.


Jesu møte med den samaritanske kvinnen som et eksempel på sann økumenikk

Johannes 4, 4-30

Jødene omgås ikke samaritanene. De ba til samme Gud, men på annet vis, på et annet sted, tolket Moseloven på annen måte og tilhørte et fremmed folkeslag. Jødene så på samaritanene som urene kjettere og nektet all kontakt med dem. Men Jesus legger til side slike fordommer, og med sin ubegrensede menneskekjærlighet går samaritanerkvinnen i møte, ber om drikke og tilbyr henne Helligåndens nåde i bytte. Han viser oss at vi ikke har noe å frykte fra omgang og samtale med dem som er og tror annerledes, at kjærligheten ikke isolerer seg, men går andre i møte. Han taler også til kvinnen om timen som kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal be til Faderen, da det som skiller dem vil forsvinne. Men Hans kjærlighet for samaritanene hindrer Ham ikke i å si at Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.

Vi som har sett det sanne lys, mottatt den himmelske Ånd og funnet den sanne tro har ikke noe å frykte fra samtale med andre, med dem som ber til Gud på annen måte eller har andre teologiske synspunkt. Kjærligheten krever at vi går dem i møte der de er, uten hovmod, fordommer og forakt, slik at vi kan tilby dem å drikke fra det levende vann. Men vi må heller ikke frykte for å si at, dog de andre tilber Gud og elsker Ham, tilber de det de ikke kjenner, mens vi tilber det vi kjenner, for frelsens ark er Kristi ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke og det er kun ved sann deltakelse i denne ene Kirkens liv at vi virkelig kan kjenne det vi tilber. 

Djevelen er maktløs - 6. Lukas-søndag


Et godt eksempel på hvordan Kirkens Tradisjon tolker De hellige skrifter er måten det ortodokse dåpsritualet refererer til denne søndagens lesning fra Evangeliet (Lukas 8, 26-39), der vår Herre driver ut demonene fra mannen i gravhulene og tillater dem å gå inn i griseflokken, som deretter springer utfor stupet og drukner i sjøen.

Under dåpsritualet, som begynner med en besvergelse av djevelen, sier presten: "Jeg besverger deg, du ondeste og urene, avskyelige og skammelige og fremmede ånd, ved Jesu Kristi kraft, Han som har all makt i himmel og på jord og som sier til den døve og stumme demon: Gå bort! og erkjenn hvor maktesløs du er, for ikke en gang over svinene har du makt, kom i hu Ham som befalte deg å fare inn i en svinehjord, etter ditt eget ønske."

Ikke engang over svin, som i følge Moseloven var urene dyr og som tilhørte kun vantro, ugudelige hedninger, hadde djevelen makt. Hva slags makt har han da over oss kristne, gjenfødde i dåpen, beseglet med myrronsalvingen og deltakere i Kristi Legeme og Blod, dvs. Hans guddommelige liv? Han har kun den makten vi selv velger å gi ham. Som Hl. Kyrillos av Jerusalem (+386) sier, "Sjelen er fri, og selv om djevelen kan friste, kan han ikke tvinge den til noe den ikke selv har valgt." Dagens helgen, Apostelen Jakob, Guds bror og Jerusalems første biskop, sier også dette om fristelser: "Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død" (Jakob 1, 13-15). 

La dere ikke føre vill, mine kjære søsken! Djevelen er maktløs, og Gud ønsker deres frelse. Hva har vi da å frykte? Hva grunn har vi da til å gå vill?