Sunday 2 April 2017

Mottakelse av konvertitter ved dåp

Siden praksis rundt mottakelse av konvertitter fra vestlige kirkesamfunn har blitt diskutert en del på sosiale medier nylig, tenkte jeg folk kanskje ville ha interesse av å lese dette stykket av Hl. Nikdemos Hagioritten (1749-1809), som gir litt innsikt i saken. Jeg valgte å legge det ut her, og ikke på norsk-ortodoks.com, fordi det kanskje blir for sterk kost for enkelte dersom den leses uten tilstrekkelig forklaring. Jeg anbefaler også Konstantinopel-patriarkatets offisielle uttalelse om heterodoks dåp i år 1756. Oversettelsen må bearbeides en del, så si gjerne i fra der dere finner feil. Takk.

Et utdrag fra Roret (Pedalion) til de Rettroendes Éne, Hellige, Katolske og Apostoliske Kirkes Noetiske Skip: Alle de hellige og guddommelige kanoner


Forklaring av de 46. og 47. apostoliske kanoner
«Vi har bestemt at en biskop eller prest som har godtatt heretikeres dåp eller offer, blir avsatt. For hvilket felleskap har Kristus med Belial, og hvilken del har en troende med en vantro?» 
«Vi har bestemt at en biskop eller prest som gjendøper en som har mottatt riktig dåp, eller som ikke døper en som har blitt uren ved ugudelig dåp, skal avsettes, som en som forakter Herrens kors og død ved ikke å skille mellom sanne og falske prester.» 

[...] Alt det vi har skrevet hittil er ikke unødvendig. Tvert imot, det er noe som behøves, både generelt og til hver anledning, men særlig i våre dager på grunn av den store debatten og uenigheten rundt det som skjer med hensyn til latinernes dåp, ikke bare mellom oss og latinerne, men også mellom oss og de latin-sinnede (også kjent som latinisererne). Med tanke på det som har blitt sagt, siden det kreves av formen til den apostoliske kanonen, erklærer vi at latinernes såkalte dåp er en falsk dåp, og derfor kan den ikke godkjennes eller anerkjennes, verken ved akrivia (nøyaktighet) eller oikonomia (skjønn). Den kan ikke godkjennes ved akrivia: 1) fordi de er heretikere. At latinerne er heretikere behøver vi ikke gi bevis for her. Bare det faktum at vi har foraktet dem i så mange århundre er bevis på at vi forakter dem som heretikere, på samme måte som vi forakter arianere, sabellianere, eller de åndsfornektende og åndsmotstandene makedonerne. Men dersom noen vil lære om deres heresier fra bøker, vil en finne dem i bøkene til den hellige Patriarken av Jerusalem Herr Dositheos Papomastix (dvs. Pavesvøpen) sammen med deres lærde motsigelser. Men en kan få nok kunnskap om dette selv fra heftet til den lærde Meniatos, med tittel «Skandalens Klippe» (Petra Skandalou). Nok ble sagt om dem av Hl. Markus av Efesos ved Firenze-konsilet (under det 25. møtet), da han talte direkte og sa: «Vi tar avstand fra latinerne fordi de ikke bare er skismatikere, men også heretikere.» Derfor må vi ikke engang tenke på enhet med dem. Selv den store ekklesiarken Silvester (Del 9, kapittel 5) sier: «Forskjellen latinerne har er heresi, og våre forfedre forstod det også slik.» Derfor, siden det er tydelig at latinerne lenge har vært heretikere, er det først og fremst utifra dette at de er udøpte, med tanke på det Hl. Basilios den Store sier ovenfor, og det sagt av Cyprian og Firmilian som kom før ham. Fordi, ved å bli lekmenn som en følge av deres avskjed fra Den ortodokse kirke, har de ikke lenger den Helligåndens nåde ved hvilken ortodokse prester utfører sakramentene. Dette er ett argument som er like sterkt og udiskutabelt som kanonene til Hl. Basilios den Store er sterke og udiskutable, samt ordene til den hellige kirkemartyren Cyprian, siden de er mottatt og bevart i uttalelsen til det hellige 6. økumeniske kirkekonsilet. 2) Latinerne er udøpte fordi de ikke døper ved tre immersjoner, slik Den ortodokse kirke har gjort fra begynnelsen ved Apostlenes bud. Tidligere begynte latinerne, som var de første til å endre på den apostoliske dåpsformen, å døpe ved øsing, altså ved å helle litt vann over barnets hode, en skikk som fortsetter noen steder; men de fleste tar en bunt med svinehår og stenker noen vanndråper på spedbarnets panne tre ganger. Men i andre verdensdeler, etter det vi selv har hørt fra folk som har vært der, tar de bare litt bomull (alle vet hvor mye vann bomull trekker til seg), som de dypper i vann og smører barnets hodet med. Dette kaller de dåp. Så latinerne er udøpte fordi de ikke bruker tre immersjoner og emersjoner, i samstemmighet med apostolisk tradisjon. Når det gjelder disse tre immersjonene, har vi ikke sagt her hvor viktige og uunnværlige de er for dåpsritualet. Den som ønsker kan lese om det, men la dem lese boken til den høyt utdannede og lærde Eustratios av Argent. Men nå, i forbindelse med den 50. apostoliske kanon, skal vi også nå si det som er nødvendig om dette. Men dersom noen blant latinerne eller de latin-sinnede skal forsvare seg ved å referere til påkallelsen av den hellige Treenighet, må han ikke glemme det som også ble sagt av de hellige Firmilian og Athanasios den Store: at påkallelsen av de guddommelige navn er uvirksomme dersom den kommer fra heretikeres munn. For med mindre dette er så, må vi tro at onde gamle koner faktisk gjør under ved å gjenta guddommelige navn i sine spådommer. Derfor kan latinerne ikke fremføre en dåp, da de er heretikere og har mistet den nåden som kreves for å de kristne riter, og de har økt sine overtredelser ved å kvitte seg med den apostoliske dåpsformen som innebærer tre immersjoner. Så jeg sier, la dem som godtar latinernes stenking tenke over hvordan de kan svare denne apostoliske kanonen, og den som følger (47). Jeg vet hva de som forsvarer den latinske pseudo-dåpen vil si. De argumenterer med at vår Kirke ble vant til å motta latinske konvertitter kun ved krisma, og det finnes faktisk en formulering der det står under hvilke omstendigheter de kan tas imot på denne måten. Til dette svarer vi med enkle og oppriktige ord: det holder med at dere innrømmer at de ble mottatt kun ved krismering. Da er de heretikere. For hvorfor krismere dem dersom de ikke var heretikere? Siden de er heretikere, er det ikke sannsynlig at Den ortodokse og apostoliske kirke ville overse de apostoliske kanonene og konsiliære bestemmelsene som vi har nevnt hittil. Men det ser ut som, og det er rett og tro at, Kirken ønsket å utøve skjønn (oikonomia) når det gjaldt latinerne, og tok som eksempel det andre hellige og store økumeniske kirkekonsil. For sannheten er at det andre Konsil, som vi har sagt, utøvde skjønn (oikonomia) og godtok dåpen til arianerne og makedonerne i håp om at de ville vende om til troen og motta full forståelse for den, og for å forhindre dem i å bli enda mer dyriske i sin atferd mot Kirken, siden de også var mange og sterke med hensyn til utvendige ting. Og dette klarte Kirken å oppnå. For, takket være denne skjønn (oikonomia) ble de menneskene mildere mot ortodokse kristne og vendte om til fromhet til den grad at de nesten hadde forsvunnet innen noen få år. Derfor brukte også våre forfedre skjønn (oikonomia) og godtok latinernes dåp, særlig når den ble utført på den andre måten, fordi papismen var da på topp og hadde alle styrkene og makten til Europas konger for hånd, mens vårt eget rike tok sine siste åndedrag. Dersom ikke skjønn (oikonomia) ble tatt i bruk, ville Paven ha påkalt de latinske folkeslagene til å angripe folket i Øst, ta dem til fange, drepe dem, og bringe talløse andre ulykker over dem. Men nå er de ikke lenger er i stand til å bringe slike sorger over oss, som en følge av at Guds omsorg har gitt oss en forsvarer endelig har slått ned disse hovmodige udyrene. Jeg sier, nå som papismens (også kjent som romersk-katolisisme) harme ikke lenger truer oss, hvilket behov har vi nå for skjønn (oikonomia)? For skjønn (oikonomia) har grenser, det varer ikke alltid og evig. Derfor sier Theofylaktos av Bulgaria: «Den som gjør noe ved skjønn, gjør det ikke bare fordi det er riktig, men fordi det er nødvendig på det tidspunktet» (forklaring av Gal. 5, 11). «Vi har brukt skjønn nok,» sier Hl. Gregorios Teologen i sin lovtale om Athanasios, «uten å gjøre det som er fremmed eller forderved det som er vårt, for det ville ha gjort oss til dårlige forvaltere av skjønn (oikonomia).» Dette sier også jeg: Det er virkelig dårlig forvaltning av skjønn (oikonomia) når den ikke fører latinerne til konversjon, men i stedet tvinger oss til å overtrede de hellige kanonenes nøyaktighet (akrivia) og godta heretikeres pseudo-dåp. «For skjønn (oikonomia) burde bruke der det ikke er nødvendig å overtrede lovene,» sier den guddommelige Gullmunn. At den formuleringen ble utviklet som en form for skjønn (oikonomia) ser vi tydelig fra dette: at kristne i Østen hadde døpt omvendte vestlige, som bekreftes av det lokale konsilet i Lateranerkirken i Roma, holdt i år 1211 etter Kristus. For i konsilets 4. kanon står det at de østlige ikke ville feire gudstjenester der de vestlige hadde holdt sine gudstjenester uten at de først hadde renset stedet ved en vigselsseremoni. Deretter står det at de østlige selv gjendøpte dem som kom tilbake til Østkirken, fordi de ikke hadde en apostolisk dåp. (Se Dositheus, s.8-24 av hans Dodekabiblos). Så når det tas i betraktningat de østlige, etter de samme fiendenes vitne, hadde døpt dem helt til den tid, er det tydelig at det var ved skjønn (oikonomia) at de senere tillot mottakelse ved krisma, siden vårt folk ikke hadde råd til å vekke pavedømmets harme, på grunn av den fattigslige tilstanden det befant seg i. Nå som behovet for skjønn (oikonomia) har gått forbi, la nøyaktigheten (akrivia) og de apostoliske kanoner ha sin plass.


Oversatt fra: Ἀγάπιος Ἱερομόναχος & Νικόδημος Μοναχός, Πηδάλιον τῆς Μίας Ἁγίας Καθολικῆς καὶ Ἀποστολικῆς τῶν Ὀρθοδόξων Ἐκκλησίας, θήναι: Παπαδημητρίου, 1896, s. 55-57.

Tuesday 14 February 2017

Ufullkommen omvendelse


Når den bortkomne sønn «kom til seg selv», så hvor han hadde havnet som en følge av sin synd og bestemte seg for å vende tilbake til sin far, ser vi allikevel at dette er en ufullkommen omvendelse. Han vender ikke om, i hvert fall så vidt vi kan se fra teksten, på grunn av ren kjærlighet for sin far, men fordi hans far kunne tilby «mat i overflod», mens han gikk og sultet. Allikevel spurte ikke faren hvorfor han hadde vendt tilbake, men så fort han så ham komme (han sto altså og ventet), sprang han ham i møte og omfavnet ham. Han hørte ikke på den bortkomne da han ba om å bli som en leiekar; det var hans sønn som hadde kommet hjem. Vi ser den samme holdningen også hos den eldre sønnen, som viste kjærlighet verken for sin far eller sin bror. Han var ikke tilfreds med å være i sin fars nærvær, men forventet annen belønning for sin trofasthet, og kunne derfor ikke glede seg over broren som hadde funnet sin vei tilbake. Han viste da samme ufullkommenhet som sin bror, men allikevel svarer faren ham, «Mitt barn!», uten å bemerke hans utakknemlighet.

I Herrens ligninger ser vi ofte tre grupper mennesker: tjenere, leiekarer og sønner. Tjenerne, forklarer Kirkefedrene, er de som tjener Herren fordi de frykter straff – de frykter helvete – mens leiekarene tjener Herren fordi de forventer belønning – de søker goder i paradis. Det er altså noe egoistisk i deres forhold til Gud. Sønnene, derimot, er de som tjener Herren kun fordi de elsker Ham og søker Hans nærvær for sin egen skyld. Det er derfor Bibelen sier at, «Å frykte Herren er begynnelsen til visdom» (Salme 111, 10, Ordsp. 9, 10), men også at, «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut; for frykt har straffen i seg; men den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten. Vi elsker fordi Han elsket oss først» (1 Joh. 4, 18-19).

Gud er kjærlighetens Gud, og derfor også frihetens Gud. Gud lar oss derfor fare vill, Han tvinger oss ikke tilbake: «Gud overtaler, men tvinger ikke; for vold er fremmed for Ham» (Brevet til Diognetus 7, 4). Men ved det minste tegn på omvendelse, selv når vi rekker ut hånden delvis av selviske grunner, vil Gud gripe fatt i oss. Selv om vi kommer til ham som tjenere eller leiekarer, vil Gud kalle oss sønner. Fullkommenhet er målet, ikke begynnelsen. Vår omvendelse behøver ikke være fullkommen så lenge den skaper en liten åpning der Guds nåde kan slippe inn og begynne sitt virke i oss.

Tuesday 6 December 2016

Hl Nikolai


Den 6. desember feirer Kirken minnet til Hellige Nikolai, biskop av Myra i Lykia. Vi vet relativt lite om hans liv og har heller ikke tilgang til hans prekener eller andre ting han muligens skrev. Allikevel er han en av Kirkens høyest elskede helgener. Han er, for eksempel, den eneste ekstrabibelske helgenen som minnes ukentlig i Kirkens liturgiske tekster (hver torsdag minnes han sammen med de tolv Apostlene), og etter russisk lokalskikk feires også hans fødselsdag (Kirken feirer offisiellt kun tre fødselsdager – Kristi, Jomfru Marias og Døperen Johannes’).

For noen år siden kom jeg til å spørre en munk om dette: hvorfor setter vi noen så høyt som vi vet så lite om? Svaret jeg fikk var, «Spør ham sjøl, så får du svar.» Hl. Nikolai er en helgen som, ved Guds nåde, svarer. Det er gitt ham av Gud å handle i livet til dem som ber om hans forbønner. Vi blir altså ikke kjent med ham gjennom hagiografier og prekener, men ved personlige erfaringer av ham som en bærer av Guds nåde, vår venn og hjelper. Han er ikke høyt elsket bare på grunn av sin fortid, men fordi han står oss så nær i nåtid.


Vil du lære ham å kjenne, er det bare å spørre!

Sunday 30 October 2016

Det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille

Så er de da ikke lenger to, men én kropp.  Derfor, det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille - Mark 10, 8-9


Vår Herre snakker her om ekteskapet, men det samme gjelder også Kirkens medlemmer. Gud har sammenføyd oss ved dåpen, og ved deltakelsen av Kristi Legeme og Blod i Nattverden har vi alle blitt del av samme ene Kropp. Derfor skal intet menneske våge å skille Kirkens medlemmer fra hverandre ved partipolitikk, nasjonalisme, rasisme, verdslige ideer om tilhørighet og identitet, osv. Slikt er ikke bare upassende i kirkelig sammenheng, men synd.

Saturday 29 October 2016

Den rike mannen og Lasarus

Denne søndagen hører vi lignelsen om den rike mannen og Lasarus (Lukas 16, 19-31). Jeg har oversatt til norsk en kort preken over denne lignelsen jeg ga på gresk i fjor:

Αυτή η παραβολή, αγαπητοί μου αδελφοί, σαν όλες τις παραβολές του Κυρίου, έχει πάρα πολλά νοήματα – ηθικά, προφητικά και θεολογικά. Μιλάει τόσο για την εσωτερική πνευματική μας ζωή όσο και για τις εξωτερικές μας πράξεις. Τώρα όμως, θα ήθελα απλώς να θέσω δύο ερωτήματα: Ποια ήταν η αμαρτία του πλουσίου που είχε ως αποτέλεσμα να πάει στον Άδη, και ποια ή αρετή του Λαζάρου που τον οδήγησε στον παράδεισο μαζί με τον Αβραάμ μετά το θάνατο;  
Η απάντηση μας βρίσκεται λοιπόν στην αρχή της παραβολής. Από την μία έχουμε τον πλούσιο που είναι ανώνυμος, ενώ από την άλλη έχουμε το φτωχό ο οποίος ονομάζεται Λάζαρος. Το όνομα αυτό, που σημαίνει “Ο Θεός είναι η βοήθειά μου’’, δεν δόθηκε τυχαία από τον Κύριο, αλλά σκοπός ήταν να υπογραμμίσει την ουσία της παραβολής. 
Ο Λάζαρος δεν σώθηκε μόνο γιατί ήταν φτωχός, αλλά σώθηκε, όπως καταλαβαίνουμε και από το όνομά του, γιατί αντιλήφθηκε μέσα στις δυσκολίες του ότι ο μόνος βοηθός του, η μόνη του ελπίδα, η μόνη του ανακούφιση ήταν ο Θεός.  
Ο πλούσιος λοιπόν, δεν χάθηκε απλώς γιατί ήταν άνθρωπος με πολλά λεφτά, αλλά λόγω της έλλειψης συμπόνιας και συμπαράστασης στον πλησίον του, η οποία ήταν αποτέλεσμα μιας ζωής βασισμένης πάνω στα πάθη και την ηδονή, και όχι στον Θεό. Παρόλο που έβλεπε τον Λάζαρο κάθε μέρα εκεί, έξω από την πόρτα του, να υποφέρει και να πεινά ήταν σαν να μην τον έβλεπε. Ήταν εντελώς αδιάφορος για την άσχημη κατάσταση στην οποία βρισκόταν. 
Δια της κακής χρήσεως του πλούτου του, δια της φιλαυτίας του, έχασε ο πλούσιος την ικανότητα να γνωρίζει την ύπαρξη του άλλου. Σαν να υπήρχε ένα χάσμα μεταξύ εκείνου και του διπλανού του. Και αυτό το χάσμα της φιλαυτίας φέρει ο πλούσιος μαζί του στην αιωνιότητα.  
Εκεί στον Άδη, είδε ο πλούσιος τον Λάζαρο που ήταν στον παράδεισο, όπως τον έβλεπε καθημερινά έξω από την πόρτα του. Αλλά δεν μπορούσε να πάει εκεί, ούτε και να έρθει κανένας από εκεί κοντά του, γιατί όπως του εξήγησε ο Αβραάμ, “μεταξὺ ἡμῶν καὶ ὑμῶν χάσμα μέγα ἐστήρικται.” Όταν ήταν ακόμα στη ζωή, αυτό το χάσμα που δημιούργησε ο ίδιος μεταξύ του εαυτού του και του Λαζάρου, θα μπορούσε να γεφυρωθεί με την μετάνοια. Αλλά τώρα, μετά το θάνατο, έχει στερεωθεί στην αιωνιότητα.  
Αυτό είναι ο θάνατος – αυτή η διαχώριση. Ο σωματικός θάνατος είναι η διάλυση της ψυχής από το σώμα, και ο πνευματικός θάνατος η διαχώριση μας από τον Θεό και τους αδελφούς μας. Η απομόνωση αυτή είναι τα βάσανα της κολάσεως. 
Η σωτηρία, από την άλλη πλευρά, είναι η ζωή. Είναι η ένωση μας με τον Θεό και με τους αδερφούς μας. Είναι η ανάσταση που ενώνει ξανά την ψυχή μας με το σώμα. 
Μακάρι να μας ανοίξει ο Θεός τα μάτια μας να δούμε τον πλησίον μας στην ανάγκη του και να κλείσουμε αυτό το χάσμα που έχουμε δημιουργήσει μεταξύ μας, ούτως ώστε να μην μας ακολουθήσει στην αιωνιότητα όταν θα έρθει και η δική μας ώρα να φύγουμε από αυτό τον κόσμο, αλλά να βρούμε και εμείς ανάπαυση εν κόλποις Αβραάμ. 
Αμήν. 
Norsk oversettelse:
Denne lignelsen, mine kjære søsken, som med alle Herrens lignelser, har mange betydninger – etiske, praktiske og teologiske. Den taler både om vårt indre åndelige liv, og om våre utvendige gjerninger. Men her ønsker jeg bare å stille to spørsmål: Hva var synden til den rike mannen som førte til at han havnet i dødsriket, og hva var dyden til Lasarus som etter døden førte ham til paradis sammen med Abraham? 
Svaret finner vi i begynnelsen av lignelsen. På den ene hånd ser vi den rike mannen som er anonym, mens vi på den andre ser den fattige som heter Lasarus. Dette navnet, som betyr «Gud er min hjelp», ble ikke gitt ham av Herren tilfeldig, men for å understreke lignelsens betydning. 
Lasarus ble ikke frelst bare fordi han var fattig, men, som vi forstår også fra navnet hans, fordi han utifra sine vansker forsto at Gud var hans eneste hjelp, hans eneste håp, hans eneste trøst. 
Den rike mannen, derimot, gikk ikke tapt fordi han hadde mye penger, men på grunn av hans mangel på medfølelse og sympati for sin neste, som var en følge av et liv basert på lidenskaper og nytelse, og ikke på Gud. Til tross for at han hver dag så Lasarus utenfor sin dør i smerte og sult, var det som om han ikke så ham. Han var fullstendig likegyldig ovenfor den forferdelige tilstanden han befant seg i. 
Ved misbruk av sin rikdom, ved sin egoisme, hadde den rike mannen mistet evnet til å kjenne den andres eksistens. Det var som om det var en dyp kløft mellom han og sin neste. Og denne egoismens kløft bærer den rike mannen med seg inn i evigheten. 
Fra dødsriket ser den rike mannen Lasraus som var i paradis, slik han hadde sett ham hver dan utenfor sin dør. Men han kunne ikke komme seg dit, og heller ikke kunne en derifra nærme seg ham, fordi, slik Abraham forklarte, «det er lagt en dyp kløft mellom oss og dere.» Når han fortsatt var i live, kunne denne kløften som han selv hadde lagt mellom seg og Lasarus ha blitt lukket ved omvendelsen. Men nå, etter døden, hadde den blitt eviggjort. 
Dette er døden – denne separasjonen. Kjødelig død er sjelens atskillelse fra legemet, og åndelig død består av vår separasjon fra Gud og våre søsken. Denne isolasjonen utgjør helvetes pine. 
Frelsen, på andre hånd, er livet. Det er vår forenelse med Gud og våre søsken. Det er oppstandelsen som igjen forener vår sjel med vårt legeme. 
Måtte Herren åpne våre øyne så vi kan se vår neste i sin nød og lukke kløften vi har lagt mellom oss, slik at den ikke følger oss inn i evigheten når det også er vår tid til å forlate denne verden, men så vi også finner hvile i Abrahams fang. 
Amen.

Monday 24 October 2016

En hellig uke i oktober

Den 26. oktober feirer vi minnet til den hellige stormartyren Demetrios av Thessaloniki, som ga sitt liv for Kristus i begynnelsen av det 4. århundre. Den hellige kalles også Myrovlites, den som strømmer frem myrra, på grunn av myrraen som på mirakuløst vis kommer frem fra hans relikvier også i dag. De som besøker graven hans i Demetrios-katedralen i Thessaloniki vil med en gang kjenne en velduft komme fra denne myrraen. som regelmessig samles av katedralens prester og deles ut til pilegrimer.


Kirkens troende er vant med slike hverdagsundere, som er et tegn på Guds stadige nærvær blant sitt folk, men feiringen av Hl. Demetrios er allikevel helt egenartet blant lokale tradisjoner. Det er den eneste helgenfeiringen som innledes med en «hellig uke», som speiler uken før Påske. Hymner til ære for den hellige er skrevet til de samme kjente melodiene som brukes til Påskeuken. Den 19. oktober brukes melodier fra Hellige Mandag, den 20. oktober melodier fra Hellige Tirsdag, osv. helt fram til den 25. oktober da vi kjenner igjen melodiene fra Påskeaften.


Den kjente liturgisten Johannes Fountoulis har skrevet et interessant stykke på gresk om denne lokaltradisjonen for dem som ønsker å vite mer: ἅγιος Δημήτριος ( «μεγάλη ἐβδομάδα» τοῦ Ἁγίου στην Βυζαντινή Θεσσαλονίκη).

Sunday 23 October 2016

Hvert ord teller


I skapelseshistorien i 1. Mosebok brukes ordet bara (בָּרָא), å skape, kun tre ganger:

1)      Når Gud skaper himmel og jord (dvs. universet).
2)      Når Gud skaper de store sjødyrene på den 5. skapelsesdagen.
3)      Når Gud skaper mennesket i sitt eget bilde på den 6. skapelsesdagen.

Om alt det andre som blir til, ser vi at Gud kaller ting til væren – «Det skal bli lys…», «Det skal bli en hvelving midt i vannet…», «Vannet skal samle seg…», «Jorden skal bli grønn…», Det skal bli lys på himmelvhvelvingen…», «Vannet skal myldre….», «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger…» - men Han skaper kun tre ganger, og hver gang brukes ordet her om skapelse fra intet. Først skaper Han livløst matiere, deretter de første bevisste livsformer, og til slutt mennesket, som ikke bare har bevissthet, men en udødelig sjel. Når Gud skaper her er det ikke noe eksisterende som blir omformet, men noe helt nytt som blir til. Mennesket kan lage, men ikke skape på denne måten.

Dette noe å tenke på når vi i våre daglige bønner f.eks. leser Salme 50 (51)[1] og sier «Skap i meg et rent hjerte, Gud» (Lev tahor bara li Elohim). 

Intet ord i Skriften er tilfeldig. Derfor sier Kristus at «ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel» i loven skal endres før dens oppfyllelse (Matteus 5, 18). Når vi ber fra Skriften, er det ikke bare vi som taler til Gud, men Gud som taler til oss, og vi burde grunne over hvert ord, både for å forstå hva det er vi ber om, og hva det er Gud sier til oss.



[1] Salmen leses under Midnattstimen, Matutin, Ters og Kompletoriet hver dag. Presten ber den også under Den guddommelige liturgi.