Mottakelse av konvertitter ved dåp

Siden praksis rundt mottakelse av konvertitter fra vestlige kirkesamfunn har blitt diskutert en del på sosiale medier nylig, tenkte jeg folk kanskje ville ha interesse av å lese dette stykket av Hl. Nikdemos Hagioritten (1749-1809), som gir litt innsikt i saken. Jeg valgte å legge det ut her, og ikke på norsk-ortodoks.com, fordi det kanskje blir for sterk kost for enkelte dersom den leses uten tilstrekkelig forklaring. Jeg anbefaler også Konstantinopel-patriarkatets offisielle uttalelse om heterodoks dåp i år 1756. Oversettelsen må bearbeides en del, så si gjerne i fra der dere finner feil. Takk.

Et utdrag fra Roret (Pedalion) til de Rettroendes Éne, Hellige, Katolske og Apostoliske Kirkes Noetiske Skip: Alle de hellige og guddommelige kanoner

Forklaring av de 46. og 47. apostoliske kanoner

«Vi har bestemt at en biskop eller prest som har godtatt heretikeres dåp eller offer, blir avsatt. For hvilket felleskap har Kristus med Belial, og hvilken del har en troende med en vantro?» 

«Vi har bestemt at en biskop eller prest som gjendøper en som har mottatt riktig dåp, eller som ikke døper en som har blitt uren ved ugudelig dåp, skal avsettes, som en som forakter Herrens kors og død ved ikke å skille mellom sanne og falske prester.» 

[...] Alt det vi har skrevet hittil er ikke unødvendig. Tvert imot, det er noe som behøves, både generelt og til hver anledning, men særlig i våre dager på grunn av den store debatten og uenigheten rundt det som skjer med hensyn til latinernes dåp, ikke bare mellom oss og latinerne, men også mellom oss og de latin-sinnede (også kjent som latinisererne). Med tanke på det som har blitt sagt, siden det kreves av formen til den apostoliske kanonen, erklærer vi at latinernes såkalte dåp er en falsk dåp, og derfor kan den ikke godkjennes eller anerkjennes, verken ved akrivia (nøyaktighet) eller oikonomia (skjønn). Den kan ikke godkjennes ved akrivia: 1) fordi de er heretikere. At latinerne er heretikere behøver vi ikke gi bevis for her. Bare det faktum at vi har foraktet dem i så mange århundre er bevis på at vi forakter dem som heretikere, på samme måte som vi forakter arianere, sabellianere, eller de åndsfornektende og åndsmotstandene makedonerne. Men dersom noen vil lære om deres heresier fra bøker, vil en finne dem i bøkene til den hellige Patriarken av Jerusalem Herr Dositheos Papomastix (dvs. Pavesvøpen) sammen med deres lærde motsigelser. Men en kan få nok kunnskap om dette selv fra heftet til den lærde Meniatos, med tittel «Skandalens Klippe» (Petra Skandalou). Nok ble sagt om dem av Hl. Markus av Efesos ved Firenze-konsilet (under det 25. møtet), da han talte direkte og sa: «Vi tar avstand fra latinerne fordi de ikke bare er skismatikere, men også heretikere.» Derfor må vi ikke engang tenke på enhet med dem. Selv den store ekklesiarken Silvester (Del 9, kapittel 5) sier: «Forskjellen latinerne har er heresi, og våre forfedre forstod det også slik.» Derfor, siden det er tydelig at latinerne lenge har vært heretikere, er det først og fremst utifra dette at de er udøpte, med tanke på det Hl. Basilios den Store sier ovenfor, og det sagt av Cyprian og Firmilian som kom før ham. Fordi, ved å bli lekmenn som en følge av deres avskjed fra Den ortodokse kirke, har de ikke lenger den Helligåndens nåde ved hvilken ortodokse prester utfører sakramentene. Dette er ett argument som er like sterkt og udiskutabelt som kanonene til Hl. Basilios den Store er sterke og udiskutable, samt ordene til den hellige kirkemartyren Cyprian, siden de er mottatt og bevart i uttalelsen til det hellige 6. økumeniske kirkekonsilet. 2) Latinerne er udøpte fordi de ikke døper ved tre immersjoner, slik Den ortodokse kirke har gjort fra begynnelsen ved Apostlenes bud. Tidligere begynte latinerne, som var de første til å endre på den apostoliske dåpsformen, å døpe ved øsing, altså ved å helle litt vann over barnets hode, en skikk som fortsetter noen steder; men de fleste tar en bunt med svinehår og stenker noen vanndråper på spedbarnets panne tre ganger. Men i andre verdensdeler, etter det vi selv har hørt fra folk som har vært der, tar de bare litt bomull (alle vet hvor mye vann bomull trekker til seg), som de dypper i vann og smører barnets hodet med. Dette kaller de dåp. Så latinerne er udøpte fordi de ikke bruker tre immersjoner og emersjoner, i samstemmighet med apostolisk tradisjon. Når det gjelder disse tre immersjonene, har vi ikke sagt her hvor viktige og uunnværlige de er for dåpsritualet. Den som ønsker kan lese om det, men la dem lese boken til den høyt utdannede og lærde Eustratios av Argent. Men nå, i forbindelse med den 50. apostoliske kanon, skal vi også nå si det som er nødvendig om dette. Men dersom noen blant latinerne eller de latin-sinnede skal forsvare seg ved å referere til påkallelsen av den hellige Treenighet, må han ikke glemme det som også ble sagt av de hellige Firmilian og Athanasios den Store: at påkallelsen av de guddommelige navn er uvirksomme dersom den kommer fra heretikeres munn. For med mindre dette er så, må vi tro at onde gamle koner faktisk gjør under ved å gjenta guddommelige navn i sine spådommer. Derfor kan latinerne ikke fremføre en dåp, da de er heretikere og har mistet den nåden som kreves for å de kristne riter, og de har økt sine overtredelser ved å kvitte seg med den apostoliske dåpsformen som innebærer tre immersjoner. Så jeg sier, la dem som godtar latinernes stenking tenke over hvordan de kan svare denne apostoliske kanonen, og den som følger (47). Jeg vet hva de som forsvarer den latinske pseudo-dåpen vil si. De argumenterer med at vår Kirke ble vant til å motta latinske konvertitter kun ved krisma, og det finnes faktisk en formulering der det står under hvilke omstendigheter de kan tas imot på denne måten. Til dette svarer vi med enkle og oppriktige ord: det holder med at dere innrømmer at de ble mottatt kun ved krismering. Da er de heretikere. For hvorfor krismere dem dersom de ikke var heretikere? Siden de er heretikere, er det ikke sannsynlig at Den ortodokse og apostoliske kirke ville overse de apostoliske kanonene og konsiliære bestemmelsene som vi har nevnt hittil. Men det ser ut som, og det er rett og tro at, Kirken ønsket å utøve skjønn (oikonomia) når det gjaldt latinerne, og tok som eksempel det andre hellige og store økumeniske kirkekonsil. For sannheten er at det andre Konsil, som vi har sagt, utøvde skjønn (oikonomia) og godtok dåpen til arianerne og makedonerne i håp om at de ville vende om til troen og motta full forståelse for den, og for å forhindre dem i å bli enda mer dyriske i sin atferd mot Kirken, siden de også var mange og sterke med hensyn til utvendige ting. Og dette klarte Kirken å oppnå. For, takket være denne skjønn (oikonomia) ble de menneskene mildere mot ortodokse kristne og vendte om til fromhet til den grad at de nesten hadde forsvunnet innen noen få år. Derfor brukte også våre forfedre skjønn (oikonomia) og godtok latinernes dåp, særlig når den ble utført på den andre måten, fordi papismen var da på topp og hadde alle styrkene og makten til Europas konger for hånd, mens vårt eget rike tok sine siste åndedrag. Dersom ikke skjønn (oikonomia) ble tatt i bruk, ville Paven ha påkalt de latinske folkeslagene til å angripe folket i Øst, ta dem til fange, drepe dem, og bringe talløse andre ulykker over dem. Men nå er de ikke lenger er i stand til å bringe slike sorger over oss, som en følge av at Guds omsorg har gitt oss en forsvarer endelig har slått ned disse hovmodige udyrene. Jeg sier, nå som papismens (også kjent som romersk-katolisisme) harme ikke lenger truer oss, hvilket behov har vi nå for skjønn (oikonomia)? For skjønn (oikonomia) har grenser, det varer ikke alltid og evig. Derfor sier Theofylaktos av Bulgaria: «Den som gjør noe ved skjønn, gjør det ikke bare fordi det er riktig, men fordi det er nødvendig på det tidspunktet» (forklaring av Gal. 5, 11). «Vi har brukt skjønn nok,» sier Hl. Gregorios Teologen i sin lovtale om Athanasios, «uten å gjøre det som er fremmed eller forderved det som er vårt, for det ville ha gjort oss til dårlige forvaltere av skjønn (oikonomia).» Dette sier også jeg: Det er virkelig dårlig forvaltning av skjønn (oikonomia) når den ikke fører latinerne til konversjon, men i stedet tvinger oss til å overtrede de hellige kanonenes nøyaktighet (akrivia) og godta heretikeres pseudo-dåp. «For skjønn (oikonomia) burde bruke der det ikke er nødvendig å overtrede lovene,» sier den guddommelige Gullmunn. At den formuleringen ble utviklet som en form for skjønn (oikonomia) ser vi tydelig fra dette: at kristne i Østen hadde døpt omvendte vestlige, som bekreftes av det lokale konsilet i Lateranerkirken i Roma, holdt i år 1211 etter Kristus. For i konsilets 4. kanon står det at de østlige ikke ville feire gudstjenester der de vestlige hadde holdt sine gudstjenester uten at de først hadde renset stedet ved en vigselsseremoni. Deretter står det at de østlige selv gjendøpte dem som kom tilbake til Østkirken, fordi de ikke hadde en apostolisk dåp. (Se Dositheus, s.8-24 av hans Dodekabiblos). Så når det tas i betraktningat de østlige, etter de samme fiendenes vitne, hadde døpt dem helt til den tid, er det tydelig at det var ved skjønn (oikonomia) at de senere tillot mottakelse ved krisma, siden vårt folk ikke hadde råd til å vekke pavedømmets harme, på grunn av den fattigslige tilstanden det befant seg i. Nå som behovet for skjønn (oikonomia) har gått forbi, la nøyaktigheten (akrivia) og de apostoliske kanoner ha sin plass.

Oversatt fra: Ἀγάπιος Ἱερομόναχος & Νικόδημος Μοναχός, Πηδάλιον τῆς Μίας Ἁγίας Καθολικῆς καὶ Ἀποστολικῆς τῶν Ὀρθοδόξων Ἐκκλησίας, Ἀθήναι: Παπαδημητρίου, 1896, s. 55-57.