Tuesday 14 February 2017

Ufullkommen omvendelse


Når den bortkomne sønn «kom til seg selv», så hvor han hadde havnet som en følge av sin synd og bestemte seg for å vende tilbake til sin far, ser vi allikevel at dette er en ufullkommen omvendelse. Han vender ikke om, i hvert fall så vidt vi kan se fra teksten, på grunn av ren kjærlighet for sin far, men fordi hans far kunne tilby «mat i overflod», mens han gikk og sultet. Allikevel spurte ikke faren hvorfor han hadde vendt tilbake, men så fort han så ham komme (han sto altså og ventet), sprang han ham i møte og omfavnet ham. Han hørte ikke på den bortkomne da han ba om å bli som en leiekar; det var hans sønn som hadde kommet hjem. Vi ser den samme holdningen også hos den eldre sønnen, som viste kjærlighet verken for sin far eller sin bror. Han var ikke tilfreds med å være i sin fars nærvær, men forventet annen belønning for sin trofasthet, og kunne derfor ikke glede seg over broren som hadde funnet sin vei tilbake. Han viste da samme ufullkommenhet som sin bror, men allikevel svarer faren ham, «Mitt barn!», uten å bemerke hans utakknemlighet.

I Herrens ligninger ser vi ofte tre grupper mennesker: tjenere, leiekarer og sønner. Tjenerne, forklarer Kirkefedrene, er de som tjener Herren fordi de frykter straff – de frykter helvete – mens leiekarene tjener Herren fordi de forventer belønning – de søker goder i paradis. Det er altså noe egoistisk i deres forhold til Gud. Sønnene, derimot, er de som tjener Herren kun fordi de elsker Ham og søker Hans nærvær for sin egen skyld. Det er derfor Bibelen sier at, «Å frykte Herren er begynnelsen til visdom» (Salme 111, 10, Ordsp. 9, 10), men også at, «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut; for frykt har straffen i seg; men den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten. Vi elsker fordi Han elsket oss først» (1 Joh. 4, 18-19).

Gud er kjærlighetens Gud, og derfor også frihetens Gud. Gud lar oss derfor fare vill, Han tvinger oss ikke tilbake: «Gud overtaler, men tvinger ikke; for vold er fremmed for Ham» (Brevet til Diognetus 7, 4). Men ved det minste tegn på omvendelse, selv når vi rekker ut hånden delvis av selviske grunner, vil Gud gripe fatt i oss. Selv om vi kommer til ham som tjenere eller leiekarer, vil Gud kalle oss sønner. Fullkommenhet er målet, ikke begynnelsen. Vår omvendelse behøver ikke være fullkommen så lenge den skaper en liten åpning der Guds nåde kan slippe inn og begynne sitt virke i oss.

No comments:

Post a Comment